Med bakgrunn i Høyesteretts kjennelse i HR-2024-1909-U, kan det bygges sterke argumenter for hvordan «den lille mann» kan kjempe mot store banker i saker om mislighold av lån, uriktige opplysninger, og tvangssalg. Kjennelsen viser at selv store finansinstitusjoner som Storebrand Boligkreditt AS kan bli holdt ansvarlige for feil i prosessen, og at det er viktige prinsipper som beskytter låntakere mot urettmessige krav fra banker. Her er noen sentrale argumenter for å støtte den lille manns kamp mot en stor bank:
1. Ansvar for uriktige opplysninger ligger ikke alltid på kunden
I denne saken gjorde Høyesterett det klart at banken ikke automatisk kan holde kunden ansvarlig for feil eller uriktige opplysninger i en lånesøknad, spesielt hvis disse opplysningene ble levert av en mellommann. Banken har selv et ansvar for å kontrollere opplysningene før de innvilger lånet.
Argumentet her er at banken, som profesjonell aktør med tilgang til betydelige ressurser og ekspertise, har større evne til å oppdage feil eller forfalskninger i en lånesøknad enn en enkelt låntaker. Banken kan ikke uten videre skyve ansvaret over på kunden for feil begått av tredjepart (f.eks. en låneformidler).
2. Manglende objektivt ansvar
Høyesterett presiserte at kunden kun kan holdes ansvarlig for uriktige opplysninger dersom det kan bevises at kunden bevisst har tilbakeholdt eller forfalsket informasjon. Dette er et viktig poeng i kampen for den lille mann, fordi det gjør det vanskeligere for banker å påberope seg mislighold basert på feilaktige opplysninger uten klare bevis på at kunden har handlet i ond tro.
Argumentet er at låntakere ofte ikke har den samme juridiske kunnskapen eller ressursene som banker, og derfor ikke kan forventes å være ansvarlige for alle feil eller uklarheter i kompliserte lånesøknadsprosesser. Denne dommen viser at kunden skal beskyttes mot urettferdige krav.
3. Rett til informasjon og varsling om konsekvenser
I dommen understreket Høyesterett at banker har en plikt til å informere kunden om konsekvensene av å stoppe betalinger etter en heving av låneavtalen. Dette betyr at selv om en bank hever avtalen, må de tydelig informere kunden om at betalingen må fortsette dersom de vil bestride hevingen.
Her kan det argumenteres for at banken ofte har overtaket i kommunikasjonen med låntakere, og at den lille mann ofte ikke fullt ut forstår de juridiske konsekvensene av sine handlinger eller bankens avgjørelser. Denne informasjonssvikt kan sette kunden i en dårligere situasjon, noe som gir grunnlag for å kreve bedre opplysning og rettferdig behandling fra bankene.
4. Saksbehandlingsfeil og feilaktige avgjørelser fra banken
Dommen viser at saksbehandlingsfeil fra bankens side, som manglende vurdering av kundens anførsler, kan føre til at en domstol opphever tidligere avgjørelser. Dette er en viktig beskjed til både banker og rettsapparatet om at den lille mann har rettigheter som må respekteres, og at banker må være grundige i sin saksbehandling.
Argumentet her er at store banker ofte handler raskt med tvangssalg og hevingskrav uten å vurdere kundens situasjon tilstrekkelig. For den lille mann betyr det at rettsprosessen og bankens handlinger må være transparente, og kunden må få muligheten til å utfordre feilaktige eller urettferdige avgjørelser.
5. Forbrukerens rettigheter etter finansavtaleloven og EU-direktiv
Høyesterett tok også hensyn til Europaparlamentets direktiver om boliglån og forbrukerrettigheter, som beskytter forbrukere mot urimelige krav fra banker, særlig når det gjelder misforståelser eller feil i kredittvurderinger som ikke er forbrukerens skyld.
Dette gir den lille mann et sterkt argument for at han er beskyttet av både nasjonal og internasjonal lovgivning, og at banker ikke kan pålegge kunden ansvar for forhold som de selv har kontroll over. Det er bankens plikt å sørge for at låneprosessen er rettferdig og korrekt.
6. Urettmessig heving gir ikke nytt grunnlag for mislighold
Høyesterett fastslo at dersom en heving av en låneavtale er urettmessig, kan ikke banken automatisk bruke etterfølgende manglende betaling som grunnlag for tvangssalg. Dette beskytter kunden fra at banken kan «skape» mislighold gjennom en feilaktig heving.
Dette argumentet er viktig for den lille mann fordi det sikrer at banker ikke kan straffe kunden for deres egne feil. Hvis en bank hever en avtale uten rettmessig grunn, har kunden rett til å stoppe betalinger uten å frykte tvangssalg basert på etterfølgende mislighold.
Konklusjon:
Denne Høyesterettsdommen gir klare retningslinjer for hvordan den lille mann kan kjempe mot store banker. Dommen viser at bankene må følge strenge prosedyrer, gi tilstrekkelig informasjon, og ikke kan heve avtaler eller kreve tvangssalg uten klare og rettmessige grunner. Den understreker også viktigheten av at kunden ikke automatisk kan pålegges ansvar for feil som er utenfor deres kontroll, og at banken har plikt til å sikre en rettferdig prosess. Dette gir grunnlag for å stå imot urettferdige krav og handlinger fra store banker, og sikrer at kundens rettigheter ivaretas.